Fy faen jævla dritt. Faen ass, satan, dritt. Det er ikke så fint, eller hva, banneord i munnen på en kvinne? Det er det alle foreldre sier igjen og igjen til sine døtre. "Slikt gjør ikke unge piker. Det er ikke pent." Kanskje. Men jeg, derimot, synes alle disse banneordene, disse "manneordene" i kvinners munn, er helt nødvendige. Som Madeleine Pelletier, Frankrikes første kvinnelige psykiater, sa i 1905, tror jeg det var: "Å fjerne kvinners undertrykkelse må skje ved å fjerne koketteri, tilbakeholdenhet, overdrevet skamfølelse, søtladenhet av tanke og språk". Aldri mer vil jeg høre: "Slikt gjør ikke ei jente!" Man må sitte på riktig måte, men det har ingen verdens ting å gjøre med å være jente. Det er bare høfligere. Man må unngå å heve stemmen, men ikke fordi man er jente, men fordi man ikke blir hørt om man skriker. Aldri mer vil jeg høre en far tale til kulissene om at den første mannen som nærmer seg dattera, blir halshugd, mens han gleder seg over sønnens mulige erobringer av kvinnerasen. Ei heller vil jeg høre ei mor som, for å berolige sønnens følelsesutbrudd, sier: "Du skal vel ikke sitte her og grine som ei jente?" Hvorfor ikke? Vi må slutte å essensialisere unge jenter. Vi må slutte å la stereotypiene avgrense hvem de er. Hvorfor skulle vi gjøre det? Kanskje for å gi dem muligheten til å velge, til å velge å bli frigjort uten å måtte gå via den obligatoriske båsen med såkalte "feminine" egenskaper som ømhet, fromhet, omsorg for andre, forførelse eller til og med det å være mor. Ei gutteaktig jente er ofte ei vellykket jente. Jeg ble født i Teheran under den islamske revolusjonen. Jeg var så heldig å vokse opp i en ateistisk familie. Etter den khomeinistiske revolusjonen ble det obligatorisk for alle kvinner å gå med slør, unge jenter inkludert. Jeg husker da de dekket meg til i svart. Første skoledag, jeg var seks år gammel. Jeg ville ikke ha på meg hijab. Jeg skrek, jeg gråt, jeg tråkket på sløret. Uten hell. Til slutt ble jeg nødt til å reagere på en annen måte. Som det barnet jeg var, viste jeg rumpa mi. Ja, jeg gjorde det hver dag da det ringte inn. Jeg tok av meg sløret, samt antrekket som hørte med, for å styrte ut i skolegården med stumpen bar, fulgt av ravnekvinnene som snublet i chador-kappene sine. I en alder av seks år var dette en svært morsom forestilling. Jeg startet også en hemmelig dansetropp på toalettene på skolen for å danse koreografiene fra West Side Story. Den videoen sirkulerte på det svarte markedet. Da vi ble tatt på fersken, (man blir alltid tatt på fersken), forsvarte jeg meg ved å si at vi planla en musikalforestilling, noe som øyeblikkelig førte til at foreldrene mine ble innkallet. Skolens rektor, ei forferdelig dame som aldri smilte, ga dem nummeret til en djevleutdriver. Foreldrene mine lo godt av dette. Jeg lo også, da jeg forstod hva en djevleutdriver var. Årene gikk under min barndoms slør. I løpet av disse årene ble jeg i stand til å forstå min fysiske, barnslige reaksjon. Sløret seksualiserer kvinnekroppen. Ved å dekke til kroppen bygges det opp et begjær. Til sammenligning var min barndoms nakne stump helt uskyldig. Det er absurd å tro at sløret beskytter kvinnen. Det gjør henne mer sårbar og skaper et hierarki av kvinner fra den prektige som går med slør til ludderet som nekter å gå med det. Tall fra Egypt er forvirrende. 92 % av kvinner der går med slør, og 96 % opplever å bli tatt på på gata. Det er en vits i Kairo om at de fire resterende prosentene ikke var hjemme den dagen undersøkelsen ble gjennomført. Jeg vil ikke være et offer. Jeg vil ikke være konstant i fare. Jeg er lei av å bli redusert til en seksualisert kropp. Og slik har det vært veldig, veldig, veldig lenge. Før var det korsettet og ekteskapet som hindret kvinnekroppen i å bevege seg fritt. I dag er det sløret og helliggjørelsen av jomfrudom som hindrer det. Det helt vesentlige, mener jeg, for kvinner, for alle kvinner, er å ha eierskap over egen kropp, for å ta tilbake rettighetene. Jeg gjentar ofte for meg selv, for aldri å glemme, det Madame de Saint-Ange sier i "Filosofi i soverommet" av Marki de Sade: "Kroppen er din, og bare din, det er bare du i hele verden som har rett til å nyte den og å få orgasme når du lyster." Er det ikke vakkert? Det er Sade. Helt siden greske kvinner hadde egne rom bare for seg inne i huset - som en dobbel beskyttelse for kvinnekroppen - kan hele historien om kvinners frigjørelse leses på tvers av utviklingen av kvinnekroppens plass både i det private og offentlige rom, utviklingen fra usynlig til synlig. Arbeid, stemmerett, seksuell frihet, alt det skjer i det offentlige rom. Likevel fortsetter vi å oppdra jenter til å frykte det som er på utsiden. Man lar gutter leke ute, men jentene, de blir isolert inne. Ifølge VHO er en tredjedel av verdens kvinner ofre for fysisk og seksuell vold. For flertallet utøves det av partneren. På innsiden. En fjerdedel av amerikanske kvinner blir utsatt for vold i hjemmet. Alltid på innsiden. I Frankrike, ifølge statistikken til Rådet for likestilling mellom menn og kvinner, var 83 000 kvinner, mellom 2010 og 2012, ofre for voldtekt eller forsøk på voldtekt. 83 % kjenner voldtektsmannen. Bare 11 % tør å anmelde det. Hvis de ikke tør, er det fordi de føler seg skyldige. Og hvis de føler seg skyldige, er det fordi oppdragelsen og miljøet bidrar til denne skyldfølelsen. Filosofen John Stuart Mill - det trengs alltid en filosof - konstaterte det allerede i 1851, da han erklærte at alle kvinner blir oppdratt fra barndommen av til å tro at den ideelle karakterstyrken er den motsatte av mannens. De blir lært opp til å ikke selv ville, til å ikke styre seg etter sine lyster, men til å underkaste seg. Det er denne underkastelsen jeg kjemper mot. Systemet jeg kjemper for er et likestilt system. Det handler ikke om et matriarkat, som ikke vil løse noen problemer, men bare reprodusere de samme mekanismene. En kvinne er ikke mer verdt enn en mann. Hun er like mye verdt. Hvordan kan vi innføre likestilling? Nei, for å være helt ærlig og oppriktig, er det dritvanskelig. For hvis alt begynner i hjemmet, så fortsetter det på skolen. Husk at to tredjedeler av de 775 millionene analfabeter i verden er kvinner. De andre, alle de som er så heldig å få gå på skolen, er gjenstand for det professor Claude Steele ved Stanford kaller "stereotypiens trussel", som virker som en selvoppfyllende profeti. I grove trekk, fordi kvinner tror de er dårligere i matte, ender de opp med å bli det. I Frankrike spurte to forskere i sosialpsykologi, Isabelle Regnier og Pascal Huguet, 454 elever i femte- og sjetteklasse om å lage en figur som blander trekanter og firkanter i ulike farger. Da øvelsen ble presentert som en tegneøvelse, klarte jentene det bedre enn guttene. Men da det ble presentert som en øvelse i geometri, var guttene systematisk bedre enn jentene. Det er hjerteskjærende, trist, beklagelig, tragisk. Like hjertekjærende, trist, beklagelig og tragisk som Harvards rektor Larry Summers bemerkninger i 2005 om at "kvinners fravær blant store matematikere har en sammenheng med biologiske fenomener." Og det fortsetter: "Kvinner har et iboende anlegg for matematikk som er svakere enn mannens". Ja da, ja da. Men denne gangen har fortellingen en lykkelig slutt. For det er nettopp en kvinne, av iransk opphav, Maryam Mirzakhani, uteksaminert ved Harvard, som gledelig stopper kjeften på ham i 2014, ved å bli den første kvinnen som mottok den prestisjefylte Fields-medaljen. Det er slik vi nærmer oss likestilling ved å legge frem bevis gjennom vår kompetanse, vilje og ambisjon. Men for å komme dit, må vi snu om på ting. Og for å snu om på ting, må vi se på verden med nye øyne. I Teheran hadde jeg spurt religionslæreren min, som aldri så på oss, "oss jentene", hvorfor jeg måtte gå med slør. Han hadde svart kortfattet: "Fordi dere kvinner er farlige objekter". Det var så klart et foraktelig svar, men også reddende: Jeg er åtte år og så skremmende? Med mitt hår, mine håndledd, mine verdiløse ankler, skremmer jeg en så mye eldre fyr? Har jeg superkrefter eller? Har alle kvinner superkrefter? Den dagen bestemte jeg meg for å beholde mine superkrefter for aldri mer å bli redusert til et objekt. Det er slik jeg begynte å se på verden med nye øyne ved å være et subjekt. Som subjekt, for å realisere seg som subjekt trenger vi vår hukommelse og vår historie. Da jeg kom til Paris, forventet jeg å ankomme Simone de Beauvoirs land. Jeg forventet å støte på Simone de Beauvoir-er overalt, det hadde faren min lovet meg, både i livet og bøkene. Men de var der ikke. De var isolert, de gikk med slør. I dag er Olympe de Gouges og Erklæringen om kvinnens og borgerinnens rettigheter på pensum. Men hvor er de andre? Alle de som kan være referanser og tilby oss muligheten til å velge - den berømte retten til å velge. Hvor er Hubertine Auclert, den første franske kvinnen som kalte seg "feminist" som satte i gang en skattestreik med det geniale slagordet "Jeg stemmer ikke, så jeg betaler ikke". Hvor er Jane Dieulafoy som krysset Persia i 1881 og 1882 og bidro vesentlig til studiet av det antikke Persia og opprinnelsen til vestlig arkitektur? Bare ta en tur til Louvre for å se at det er et rom oppkalt etter henne der, og det var forkledd som mann at denne opprørske dama mottok Æreslegionen på en tid da forkledning var forbudt. Hvor er Marguerite Durand, feminist og fagforeningskvinne, skribent og journalist, som suksessrikt startet opp den første avisen for kvinner, La Fronde, ikke bare skrevet, men også trykket og levert av kvinner. Det handlet mer om internasjonal politikk og økonomi enn om matlaging og mote. Hvor er det blitt av alle disse utrolige kvinnene som kan vekke en lyst i oss til gå videre, gå ut av det fordømte glasstaket som har knust oss i generasjoner? I dag, like mye som før, er det en opplysningsfiendtlig holdning som går løs på kvinner, kroppen og rettighetene deres. I dag, like mye som før, trenger vi opplysning for å kjempe. Ikke for å forsvare oss, men for å kjempe. Opplysning handler om å tråkke på arven vår som bare er summen av våre fordommer. Opplysning handler om at frie og selvstendige menn og kvinner som er i stand til å tenke kritisk, drøfter og tenker for å ødelegge det fengselet vi blir født inn i, på grunn av kjønn og sosiale forhold. Opplysning er en oppfordring til å være ulydig. Ulydighet begynner med banneord i munnen på kvinner, og lærere som oppfordrer jenter til å gå videre med matte. Det er fedre som ikke frykter sine døtres seksuelle frihet, og mødre som kjemper for å sende dem på skolen og holde dem der. Ulydighet er det første steget i vår revolusjon. Takk. (Applaus)