EyeActing

Hei! Velkommen til Mikroteateret

og vakre Chat Noir

og akkurat nå

så foregår handlingen på et teater,

for det folkens, vi skal på en audition.

Følg meg og følg pilene til audition.

Kom igjen.

De siste seks/syv årene

så har jeg jobbet med å utvikle
en ny skuespillerteknikk

og den har jeg rett og
slett kalt Eye Acting.

Den er basert på der man ser i et rom,

påvirker hva man føler.

Okay, har du lyd?

Ikke enda nei,

men jeg kan se å... der.

Nå er det lyd.

Fint, da kan du legge den der.

Det viser seg jo gjennom
nyere forskning og nevrologi,

så viser det seg at hvor du ser

i et rom påvirker hva du føler.

Altså, med andre ord, blikket ditt

har en direkte kobling ned
i vår underbevissthet.

Si litte granne om Vera da.

Vera er,

hun er ei jente som ikke har hatt

det så lett i oppveksten

og sammen med fem andre jenter

så har hun funnet seg
en flokk så hun lever da

på måte på utsiden av samfunnet da.

Hun er ganske liten.

Når du snakker om Vera nå,

kan du kjenne henne i kroppen noe sted?

I munnen.

- Ja, fint.
- Her, veldig.

I kinnene?

Ja, hvis, nesten så jeg ikke
klarer å åpne munnen.

Så bra.

Så hvis du nå skal se på linja,

en vannrett linje fra vinduene der borte.

Kan du kjenne Vera da

best på din venstre side,

eller på midten,

eller kan du kjenner Vera

best på høyre side?

På venstre.

På venstre.

Har du et område, eller har du et punkt?

Et område.

Du har et område.

Når vi jobber med EyeActing
så er det hensiktsmessig å bruke

noe som heter bilateral musikk.

Det er en type musikk som vi har på øret.

Den går sånn vekselvis fra
venstre til høyre øre

som hjelper
skuespilleren til å fokusere bedre.

Når man skal jobbe med en karakter, så

begynner man jo først da
med kroppen, så finner man et punkt

på det jeg kaller linja, altså
horisonten på en måte i synsfeltet

også finner
man det stedet som korresponderer

med sånn som man kjenner det
i kroppen også

aktiveres underbevisstheten

og da langsomt

så flytter man på en måte fokus fra
bevisstheten til underbevisstheten,

og da kan underbevisstheten
hente fram både følelser og fysisk adferd

og da kan du noen gang se at karakteren
eller skuespilleren totalt endrer fysikk.

Hvor gammel er du?

- 15.
- 15?

Åssen er det?

Det er greit.

Det er greit å være 15?

Nei.

Nei?

Nei.

Få høre da.

- Nei,
- Få høre.

Nei. Jeg har ikke lyst å snakke om det.

Du vil ikke si det.

Hvor kjenner du 15 i kroppen da?

I kinnet ditt

-Kjeven
- I kjeven?

Hvis du kunne se om du
kunne finne et punkt på

linja som korresponderer med sånn som du

kjenner det i kjeven, da?

Jeg tror det er her jeg.

Du tror det er der? Okay.

Har du punktet eller bare området?

Jeg har punktet.

Du har punktet, ja, okay.

Jeg tror det.

Ja, så bra.

Fint.

Hva kjenner du for noe?

At jeg er kvalm og sint og.

Du er kvalm og sint?

Hvor er du kvalm og sint da, Vera?

I hele meg.

I hele?

I hele meg.

I hele deg, ja.

Ja, okay.

For meg så er det
mest spennende med EyeActing

det at den er så organisk

og det at man på en måte jobber
direkte med underbevisstheten,

fordi da fremkommer det
noe som er hudløst.

Det er veldig sårbart.

Når det ikke var noen inne så gikk vi inn.

Klara gikk bort til mannen bak disken

og spurte om å få noen noen røyk

og når han snudde seg så
kaster vi oss over hun, han,

og vi dyttet han inn og Klara
hun tok en kniv opp mot øyet hans

og vi tok alle pengene i kasseapparatet
og noe i en safe

og så sprang vi vekk.

Okay,

skal du ta av deg øreklokkene
et lite øyeblikk?

Bare respons, bare impulsive respons.

Du behøver ikke tenke det
eller gjør det noe smart

eller gjøre det akademisk på noen måte.

Du kan bare…

Spennende, nytt, annerledes, rart,

overveldende.

Det var, ja, det var en ekstrem kraft
og det kjenner jeg fortsatt.

Det er en sånn der ja.

Men tenker du da at dette er
dypere enn det metodiske arbeidet?

Ja, jeg synes det setter seg skikkelig inn
i muskelen, altså i muskelen,

altså jeg klarer ikke å forklare
det på noen annen måte, den der…

Jeg vet ikke om du kunne kjenne på at
når du gikk inn i 15

så ble du veldig obsternasig.

Å fy faen.

Kunne dere kjenne det?

Ja, jeg kunne høre det.

- Hva?
- Jeg kunne høre det,

du svarte litt sånn frekt og…

Ja, altså hun ville ikke, hun,
altså frekt og frekt,

der var helt greit,
det var ikke noe problem,

men, nei, det vil jeg ikke,

nei, det vil jeg ikke snakke om,

nei, jeg vil ikke gå dit.

- Kunne du kjenne på det?
- Ja.

Husker du?
Hadde du en erindring av at du gjorde det?

Ja, jeg husker... og jeg husker at jeg
ble litt overraska over at jeg svarte det.

Men så var det også
litt sånn igjen da, det der, jeg vet ikke,

det beste jeg kan klare å kalle det er muskelminne
da at man bare sånn nei men det her gidder

jeg ikke, dette finner jeg meg, dette her,

det kom bare en sånn attitude,
sånn, som var bare sånn

ikke lat som du bryr deg.

Nei, ikke sant, ikke sant.

Ja, hvorfor skal jeg bruke
tiden min på det?

- Nei.
- Ja.

Den store forskjellen mellom EyeActing
og de tradisjonelle Stanislavskij-teknikkene

tenker jeg, er dette med analyse

fordi vi er vant til å gjøre analysen

i forkant gjerne rundt et bord før
man begynner å gå på gulvet.

Utfordringen med det er at
når vi jobber med analyse

så bruker vi den kognitive live delen av
vår av vår hjerne.

Dette er den øvre delen
som har tanker og ord,

mens det EyeActing gjør

er å gå rett ned til underbevisstheten

og underbevisstheten vil

så gjennom elektriske signaler sende

impulser opp til den kognitive,
som så uttrykkes i en scenisk situasjon,

med andre ord, når du jobber med analyse

så går du feil vei i forhold

til flyten på de elektriske signalene
i hjernen.

Derfor tenker
jeg at det er mange skuespillere som

synes det er vanskelig å komme
fra analysen og ned i sin,

det jeg kaller flytsone.

Flytsone er den tilstanden en
skuespiller har når de bare er til stede.

Ja, kjempespennende, ja.

Det var nesten en tilfeldighet

at jeg kom bort i denne teknikken

fordi jeg hadde fått med meg
at det skulle avholdes en workshop i Oslo

med en nesten revolusjonerende
ny behandlingsmetode.

Og da i pausen så kom jeg i snakk
med kursholder, nemlig David Grand.

David Green har da utviklet Brainspotting

teknikken
som er da en behandlingsmetode,

og da han hørte at jeg jobber
med teater og skuespillerteknikk,

så ble han jo veldig oppglødd

også sa han du må huske på at
denne teknikken

også kan trekke karakterer ut av oss.

Ooh, det er spennende.

Det Brainspotting gjør er
at den får tilgang til de delene av hjernen

som går direkte inn i karakter.

Man må ikke ha alle erfaringer som en
karakterer hatt for å bruke Brainspotting.

Man har en
levende evne til å forestille seg.

Vi har speilnevroner som er aktive,

og de kan aktiviseres enda mer
hvis vi kjenner ting i kroppen.

Hvis vi kjenner følelsene i
oss, så vil man kunne få enda mer tilgang

til den type opplevelser
ved å bruke Brainspotting.

Understanding Brainspotting
as a method of acting coaching

you need to know
what it does in the brain.

And just a quick brain education,

the top part of the brain which is
the human brain, only humans have it,

is called the neocortex.

Underneath it is the mammalian brain
and the reptilian brain.

And we call it the sub cortex.

Language and thought is up here.

Emotion and intuition and
and body experience is down here.

Brainspotting uses eye positions.

We really look for
relevant eye positions in a person.

So when the actor finds that spot

and all of a sudden, "Wow,
I'm right there,"

and they start to drop down

and they start to
have character memory come up

and they feel it in their body
and they feel it emotionally,

it's very active,

but it also feels very safe
to the actor.

When the actor finds that spot,
they're home.

Nå driver det
og kommer seg ned hit da.

Ja.

- Ja.
- Nå er dette borte.

Ja.

Nå er det noe her.

Og så fortalte du at du

var i ferd med å utvikle
en ny skuespiller metode.

Og da fikk jo jeg helt hakeslepp for at
det er ikke hver dag du får prate med

noen som driver å lager
en ny skuespillermetode.

La oss bare se nå, Lars-Erik,

om vi kan finne en spot på linja

som korresponderer med

der i kroppen du kjenner Henrik.

Skal vi prøve det?

Så hvis du da titter på denne,

tenker du da at det er på,

ute på din høyre side?

Eller tenker du at det er på midten?

- Anna?
- Ja, vennen min.

Jeg vil at vi, ja.

Hva vil du at?

Jeg vil, nar vi gifter oss,

kan vi ikke la gamle

sogneprest Samuel Gransjø vie oss?

Hvis?

Jo, joda.

- Ja.
- Ja. Jo, det kan vi hvis du vil?

Her.

Her?

Ja, her.

Bare du og jeg
har presten og så to vitner og

og ikke noe mer.

Jeg tror kanskje det var spesielt den,

det var to, særlig to sider
som var veldig spennende å oppdage

og det var,
for det første så var det denne,

det var et eller annet,
det var et punkt som jeg fant,

og jeg vet hvor det er. Nar jeg
ser på det nå, så kan jeg kjenne det

med en gang at det påvirker meg,

det er ikke lett å være der,

og jeg nå tar det vekk igjen fordi
det går godt rett inn.

Bare ved å plassere øynene der,

som er et redskap som jeg kan bruke

når jeg går ut på scenen og vi sa jeg skal
lete epler etter det annet sårhet smerte

sammen med et annet menneske, så
kan jeg touche inne om det punktet,

også kan jeg finne akkurat dette
som jeg trenger i den scena.

Jeg bare merker det nå
mens jeg sitter her

at det så se i på det punktet det koster

men det er godt da

å kunne gjøre det å kunne bare sette på

den bryteren der, og det
tar et mikrosekund

og så skjer det.

Veldig spennende.

Og vi skal jo leve her, vi skal,

det er jo her vi skal leve,

kan vi, er det ikke da bedre å begynne den
nye livet våres i denne uferdige kirken?

Hva faen skal vi til Uppsala for liksom?

Jeg skal fortelle deg
hva jeg forstår, Henrik.

Du liker ikke familien min, og du vil

ydmyke min mor så godt du bare kan.

Du vil vise den nye makten din.
Anna følger meg.

Anna bryr seg ikke lenger om hva
familien hennes mener du vil ta.

Nei, det er ikke det.

Jo, det er du jo.

Du vil ta igjen på en sårende og rei eller
noe, og det klarer du altså utmerket.

Jeg skjønner
ikke hvordan går det an? Ta så drikk.

Jævlig feil altså, Men jeg hadde lyst
til å jeg hadde lyst å kjenne på kroppen

og dette her var fornøyd

og ikke bare for min egen del
og for min egen nysgjerrighets skyld.

Men men nå for å undersøke om det
kanskje dette her kunne vara et

r supplement til det jeg driver med
på på Kunsthøgskolen i Oslo.

Og så i 2019

så var jeg i kontakt med det
norske mikroteateret, og

de ønsket å sette opp en et
stykke som het Venus i pels.

Og da spurte de om jeg ville være med.

Og dette er to
karakterstykke, og da tenkte

jeg jeg spør dem
om de kunne tenke seg å jobbe med a

acting.

Kan ikke du si litte grann om Wanda?

Vanessa?

Hanna er.

Sånn cirka 46 år? Ja.

Hun har vært skuespiller uten så

veldig stor suksess. Ja.

Men en tøffing da.

Hun er tøffing. Ja.

Nå skal vi se om vi
kan finne Wanda på linja.

Et sted skal vi gjøre det,

så da må du titte på denne.

Følge denne.

Tenker du at Wanda er på din høyre side?

Er Wanda på.

MIFens?

Det jeg synes var veldig interessant
var at jeg følte at det

og som jeg tror da, som kan være en
slags kanskje forventning, er at man

beveger seg vekk fra intellectualiseringen
av tilnærmingen til rollen.

Og det synes jeg på en
rar merkelig måte at

jeg så i de små forsøkene vi gjorde.

Det var som å se at det nesten var.

Litt altså

litt ute av kontroll på en positiv måte.

Bank, bank, bank.

Kommer jeg for sent?

Jeg kommer for sent.

For men at man lar på en måte kroppen
overta,

altså det umiddelbare, det intuitive,
det det overtar.

Så fjerner man seg litt fra alt det der.

Hvis du er her i Venus, i pels og dusjen,
så jeg kaller hjem for en halvtime siden.

Til Bang
sto fast, og så døde telefonen min.

Vi vet nok til at vi tør å
gjøre det, men vi vet overhodet ikke

hvor vi lander med dette, og det gjør
det jo ekstra spennende da.

Vi får noen spennende uker fremover.

Da hadde du på det.

Så etter
noen prøvedager oppdaget Peder og jeg

at vi hadde forskjellig syn på
karakteren Thomas, mens jeg så Thomas.

Som en hyggelig, uerfaren og etter
hvert litt frustrert teaterregissør,

mente Peder
at han lå tettere opp mot min personlighet

og at han var eldre
og ikke minst frustrert over

det kommersielle teaterets vesen,
og at dette måtte komme til overflaten.

Vi hadde en sesjon, vi skulle bli en
spott, en god spott.

Det var snedig fordi
det var akkurat som der så

jeg at det fløt noe greier ut av Øyvind
som var denne karakteren da, og det var.

Det var veldig spennende, og det
var også ganske hardt fordi jeg

likte ikke helt at
det skulle være så vanskelig å snakke

med Øyvind inntil jeg skjønte at han er jo
kanskje ikke helt her eller hvor?

Hvor er han?

Men da begynte du å jobbe seg opp
den en en karakter Ut

i fra den sesjon som
vi har referert til i videre arbeidet.

Velkommen til mikrotatrulje,

og akkurat nå så foregår
handlingen på et teater for det folkens.

Vi skal på en audition.

Følg meg og følg pilene.

Til og dissen.

På vent.

Siden jeg har aldri opplevd

så mye som skjer. Jeg.

Er simpelthen.

Bare gyldig helt frem til
i dag, Så filmen fikk vi.

Også høre hva medlemmene i Rohan sa
Vodka femdom.

Tube på den tiden så
vil en kvinne på fire og 20 vært gift,

hatt fem barn tuberkulose.

Så de er vi Blind spotter
eller kroppsorienterte terapeuter?

Cortese sier
om metoden det er at ego tar litt ferie,

så det er selve som får lov å jobbe.

Så når de gjør blind spotting eller andre

kroppsorienterte bottom up teknikker, så
har man ikke den observerende delen

like til stede som vurderer
om det du gjør er bra eller dårlig.

Du bare er.

Sånn, og så kan du godt

spalteplass i karakter.

Den og så begynner du å skrive.

Det er fornuftig.

Hallo!

Skriv ned da! Jeg gjør jo det.

Du må jo si det høyt.

Det der er teater er
så enkelt som å drive et.

Okay, det er begynnelsen på stykket.

Lyset går og

det eneste vi hører
er lyden fra en gammel klokke

som sier tikk, takk, tikk takk.

To og 20.

oktober 1870

Klokken er 2 minutter over to om natten og

jeg står
ved en kilde omkranset av busker og kratt.

Det er ingen måne i natt, kun stillhet

og mørke.

Nei, vent,

jeg kan høre en spurv nesten da.

Ja, Nattergal.

Og jammer ingen fra en brunstige hannkatt.

Det er jo på en tid på tide på en måte.

Vi bruker jo metoder som er 110 20 år
gamle, så det er jo på

tide at skuespiller
teknikker også blir oppdatert til 24.