Jill Bolte Taylor får innsikt i et hjerneslag.

Jill Bolte Taylor fikk en forskningsmulighet få hjerneforskere ville ønsket seg: hun fikk et kraftig hjerneslag, og observerte at hjernens funksjoner – bevegelse, tale, selvbevissthet – forsvant en etter en. En utrolig historie!

Allerede som liten var jeg bestemt på å bli hjerneforsker,

fordi min bror hadde en hjerneforstyrrelse:

schizofreni. Som søster, og senere

som vitenskapskvinne, ville jeg forstå hvorfor

det er slik at jeg kan ta drømmene mine og koble dem

til virkeligheten, og gjøre drømmene til virkelighet.

Hva er det med min brors hjerne og

hans schizofreni som gjør at han ikke kan koble

sine drømmer til vår felles virkelighet

men at de i stedet blir vrangforestillinger?

Så jeg egnet karrieren min til forskning innen

alvorlig mental sykdom. Jeg flyttet fra Indiana, som var

hjemstaten min, til Boston. Der arbeidet jeg i

laboratoriet til Dr. Francine Benes, i Harvards

psykiatriske avdeling. I laben spurte vi oss selv:

"Hva er de biologiske forskjellene på hjernen til en person

som får diagnosen "normal",

sammenlignet med hjernen hos de med diagnosen

schizofreni, schizoaffektivt syndrom eller bipolar lidelse?

Så i hovedsak kartla vi mikronettverket

i hjernen: hvilke celler kommuniserer med

hverandre, med hvilke kjemiske stoffer, og med hvor store

mengder av de kjemiske stoffene?

Så jeg følte at livet mitt hadde mening, fordi jeg utførte

denne typen forskning på dagtid,

mens jeg på kveldstid og i helger reiste som talsmann

for NAMI, det nasjonale forbundet for mental sykdom.

Men morgenen den 10. desember 1996 våknet jeg opp

og oppdaget at jeg hadde en egen hjerneforstyrrelse.

En blodåre i venstre hjernehalvdel hadde sprukket.

Og i løpet av fire timer

kunne jeg observere at hjernen totalt mistet evnen

til å behandle all informasjon. Den morgenen jeg hadde blødningen

kunne jeg verken gå, snakke, lese, skrive eller huske noe fra livet mitt.

I all vesentlighet ble jeg et spedbarn i en kvinnes kropp.

Hvis dere noen gang har sett en menneskehjerne,

er det åpenbart at de to halvdelene er fullstendig adskilt.

Og jeg har tatt med en ekte hjerne til dere.

Slik ser den altså ut.

Dette er fronten av hjernen,

dette er baksiden, med ryggmargen hengende ned,

og slik ville den vært plassert i hodet mitt.

Når dere betrakter hjernen, er det lett å se

at hjernebarken i de to halvdelene er fullstendig skilt fra hverandre.

For de av dere som forstår datamaskiner,

virker høyre hjernehalvdel som en parallellprosessor,

mens venstre del virker som en seriell prosessor.

De to halvdelene kommuniserer med hverandre

gjennom corpus callosum,

som består av omtrent 300 millioner aksoner (fibre).

Men bortsett fra det,

er de to halvdelene fullstendig adskilt.

Siden de behandler informasjon på forskjellig måte

tenker de to halvdelene på forskjellige ting

og bryr seg om forskjellige ting. Og jeg vil påstå

at de har veldig forskjellige personligheter.

Unnskyld meg. Takk skal du ha, det har vårt en fornøyelse.

Vår høyre hjernehalvdel handler bare om øyeblikket.

Alt dreier seg om "her og nå".

Den høyre halvdelen tenker i bilder

og den lærer kinetisk, gjennom kroppens bevegelser.

Informasjon, i form av energi, strømmer inn samtidig

gjennom alle våre sansesystemer

og alt eksploderer i en enorm fotomontasje

av hvordan det aktuelle øyeblikket ser ut,

hvordan det lukter og smaker,

hvordan det kjennes ut og hvordan det høres ut.

Jeg er et energivesen forbundet med all energi rundt meg,

gjennom bevisstheten i den høyre hjernehalvdelen.

Vi er energivesener forbundet med hverandre

gjennom bevisstheten i vår høyre hjernehalvdel, som en menneskelig familie.

Og her og nå,

i dette øyeblikket, er vi brødre og søstre på denne planeten,

samlet for å gjøre verden til et bedre sted.

Og i dette øyeblikket er vi fullkomne, vi er hele og vi er vakre.

Min venstre halvdel - vår venstre halvdel - er veldig forskjellig fra dette.

Den venstre hjernehalvdelen tenker lineært og metodisk.

Vår venstre halvdel

dreier seg bare om fortid og framtid.

Den er konstruert for å ta den enorme

fotomontasjen fra hvert øyeblikk og

plukke ut detaljer, detaljer og atter detaljer.

Den kategoriserer og

organiserer all informasjonen, assosierer den

med alt vi har lært i fortida,

og foreslår hvilke muligheter vi har i framtida.

Venstre halvdel tenker i språk.

Det er en ustoppelig hjerneskravling som forbinder meg

og min indre verden med den eksterne verden.

Det er den lille stemmen som sier "Hei, du må huske

å kjøpe bananer på vei hjem.

Jeg trenger dem til i morgen."

Det er den kalkulerende intelligensen som minner meg på

når jeg må vaske klær. Men det viktigste er kanskje

at den lille stemmen sier til meg

"Jeg er. Jeg er." Og så snart den venstre halvdelen forteller meg "Jeg er",

blir jeg adskilt.

Jeg blir et enkeltstående individ, separert fra energistrømmen

rundt meg og forskjellig fra deg.

Og slik var den delen av hjernen som jeg mistet

den morgenen jeg fikk slag.

Den morgenen jeg fikk slag, våknet jeg opp til en

dunkende smerte bak det venstre øyet. Og det var den typen smerte -

etsende smerte - som man får når man

biter i iskrem. Smerten grep tak i meg -

så slapp den igjen. Og så kom den på nytt,

før den igjen slapp taket. Og det var uvanlig

at jeg opplevde noen som helst smerte,

så jeg tenkte, OK, jeg får bare starte den vanlige morgenrutinen.

Jeg sto opp og satte meg på ro-maskinen,

som er et treningsapparat for hele kroppen.

Og jeg kjørte i vei på denne tingen, og jeg ble klar over

at hendene mine liknet primitive klør som grep

rundt håndtakene. Og jeg tenkte, "Det var veldig snodig."

Og jeg så ned på kroppen min og tenkte, "Hei,

jeg ser jammen meg rar ut." Og det var som om

bevisstheten min hadde endret seg, fra den vanlige

oppfattelsen av virkeligheten, at jeg er den personen som

har en opplevelse på maskinen, til at jeg er på et eksotisk sted

der jeg var vitne til at jeg selv hadde denne opplevelsen.

Og alt var helt spesielt, og hodepinen ble

bare verre. Så jeg går av maskinen

og spaserer over golvet i stua,

og innser at alt i kroppen min er

skrudd ned i hastighet. Hvert skritt er stivt og

veloverveid. Det er ikke noen flyt i bevegelsene,

og det er en slags hindring i måten jeg oppfatter ting på,

så jeg er bare fokusert på de interne systemene.

Og jeg står på badet og gjør meg klar

til å dusje, og kan faktisk høre samtalen

inne i min egen kropp. Jeg hørte en liten stemme

som sa, "OK. Musklene her, trekk dere sammen.

Musklene der, dere kan slappe av."

Og så mistet jeg balansen, og sto plutselig støttet mot veggen.

Jeg så ned på armen min, og innså

at jeg ikke lenger kunne definere grensene for min egen kropp.

Jeg kan ikke si hvor jeg begynner og hvor jeg slutter,

fordi de atomene og molekylene som armen min består av

blander seg med atomene og molekylene til veggen.

Alt jeg merket var denne energien - energi.

Og jeg spurte meg selv, "Hva er galt med meg?

Hva foregår?" Og i det øyeblikket ble hjerneskravlet -

skravlingen til min venstre hjernehalvdel - den ble helt stille.

Akkurat som om noen brukte en fjernkontroll

og klikket på dempingsknappen. Total stillhet.

Først ble jeg sjokkert over å befinne meg

i et lydløst sinn. Men så ble jeg umiddelbart

fengslet av den fantastiske energien som omga meg.

Og fordi jeg ikke lenger kunne fastslå

grensene for min egen kropp, følte jeg meg enorm og tøyelig.

Jeg følte meg ett med all energi,

og det var nydelig der.

Da kom plutselig venstre halvdel på lufta igjen

og sier, "Hallo, vi har et problem her!

Vi har et problem! Vi må få tak i hjelp."

Og jeg fortsatte, "Åh, jeg har et problem.

Jeg har et problem." Så det er altså slik, "OK, OK. Jeg har et problem."

Men så drev jeg umiddelbart tilbake

til bevisstheten - til stedet som jeg

kjærlig omtaler som La-La-Land.

Men det var vakkert der. Tenk dere hvordan det ville være

å bli fullstendig koblet vekk fra hjerneskravlingen

som forbinder dere med den eksterne verden.

Så der var jeg altså i verdensrommet. Og jobben - og alt

stress i forhold til den - var borte.

Kroppen føltes lettere, og tenk dere:

alle forbindelser til den eksterne verden, og alt

stress relatert til den - alt var borte.

Og jeg hadde denne følelsen av fred.

Og tenk dere hvordan det ville føles å være kvitt 37 år av emosjonell bagasje!

(Latter) Åh! Jeg hadde en ekstrem lykkefølelse.

Lykke. Det var vakkert.

Men så kom venstre halvdel på lufta igjen, og den sa,

"Hei! Du må høre etter.

Vi må få tak i hjelp." Og jeg tenkte, "Jeg må få hjelp.

Jeg må fokusere."

Så jeg gikk ut av dusjen, kledde på meg mekanisk

og gikk rundt i leiligheten, mens

jeg tenkte, "Jeg må komme meg på jobb, må på jobb.

Kan jeg kjøre, tro? Kan jeg kjøre?"

Og akkurat da ble den høyre armen

fullstendig lammet. Da forsto jeg,

"Herregud, jeg har fått slag! Jeg har fått slag!"

Og det neste hjernen min sa til meg var, "Jøss!

Dette er så kult." (Latter) "Det er så kult!

Hvor mange hjerneforskere har anledning

til å studere hjernen sin fra innsiden?

(Latter)

Men så slo det meg: "Men jeg er en veldig opptatt kvinne!"

(Latter) "Jeg har ikke tid til slag!"

Så jeg liksom: "OK, jeg kan ikke få dette slaget til å slutte,

men jeg kan ha det en uke eller to, før jeg

gjenopptar vanlig rutine. OK.

Men jeg må få tak i hjelp. Må tilkalle hjelp."

Jeg kunne ikke huske telefonnummeret til jobben,

men jeg husket at jeg hadde et visittkort på kontoret,

med nummeret mitt på. Jeg gikk inn på hjemmekontoret,

fant en stabel med visittkort, tre tommer tykk.

Jeg så på kortet som lå øverst, og selv om

jeg helt klart så for meg hvordan kortet mitt så ut,

kunne jeg ikke si om dette

var mitt kort eller ikke, fordi alt jeg kunne se var piksler.

Og pikslene i ordene blandet seg med

pikslene i bakgrunnen og pikslene i symbolene,

og jeg kunne ikke skille dem.

Så jeg ventet på det jeg vil kalle en bølge av klarhet.

I det øyeblikket kunne jeg

få kontakt med normal virkelighet og kunne si

at det er ikke det kortet.., ikke det.., ikke det.

Det tok meg 45 minutter å komme en tomme

nedover i den kortbunken.

I mellomtiden, i løpet av 45 minutter, var blødningen

i venstre halvdel blitt verre.

Jeg forsto ikke tall. Jeg forsto ikke telefonen,

men det var den eneste planen jeg hadde.

Så jeg tar telefonen og plasserer den her. Tar visittkortet

legger det her, og

jeg sammenligner formen av kråketærne på kortet

med formen av kråketærne på telefontastaturet.

Men så driver jeg tilbake til La-La-Land,

og husker ikke, når jeg kommer tilbake, om jeg allerede

har slått de sifrene.

Så jeg måtte bruke den lamme hånda som en anviser

og dekke til tallene etter hvert som jeg slo dem,

slik at jeg, når jeg kom tilbake til normal virkelighet,

kunne si, "Ja, jeg har alt slått det sifferet."

Omsider var hele nummeret slått inn

og jeg holdt opp røret og hørte

at min kollega tok av røret og sa:

"Voo voo vovv." (Latter) Og jeg tenkte,

"Jøss, han høres ut som en golden retriever!"

Så jeg sa til ham - helt klart i hodet mitt, sa jeg:

"Dette er Jill! Jeg trenger hjelp!"

Og det som kommer ut via stemmen er, "Voo voo, vovv."

Jeg tenkte igjen, "Jøss, nå hører jeg ut som en golden retriever."

Jeg kunne altså ikke vite - jeg visste ikke

at jeg ikke kunne snakke eller forstå språk før jeg prøvde.

Men han forstår at jeg trenger hjelp og skaffer meg hjelp.

Litt senere kjører jeg i en

ambulanse fra et sykehus, gjennom Boston til Massachusetts alminnelige sykehus.

Jeg krøllet meg sammen som en lite fosterball.

Og akkurat som en ballong når den siste lufta går ut

av den, pfft.., ut av ballongen,

slik følte jeg at energien forlot meg og at sjelen bare ga seg over.

I det øyeblikket visste jeg

at jeg ikke lenger var koreograf i mitt eget liv.

Enten ville legene redde meg og gi meg

en ny sjanse i livet, eller så var det kanskje

nå jeg skulle dø.

Da jeg våknet senere den ettermiddagen ble jeg sjokkert

over å oppdage at jeg fremdeles var i live. Da jeg følte at sjelen ga seg over,

sa jeg farvel til livet mitt.

Jeg svevde nå mellom to veldig

forskjellige virkelighetsnivå. Stimulanser som kom

gjennom sanseapparatet føltes som ren smerte.

Lys brente hjernen som en løpeild, og lydene

var så sterke og kaotiske at jeg ikke kunne skjelne

stemmer fra bakgrunnsstøyen,

og jeg ville bare slippe unna. Siden jeg ikke kunne fastslå

kroppens stilling i rommet, følte jeg meg enorm og utvidet,

som en ånd i flaske som nettopp har sluppet fri.

Sjelen svevde fritt, som en stor hval

som gled gjennom sjøen, i stille lykke.

Nirvana. Jeg hadde funnet Nirvana. Og jeg husker at jeg tenkte,

at jeg på ingen måte vil kunne presse

dette enorme meg tilbake i den lille kroppen.

Men jeg innså, "Jeg er fremdeles levende! Jeg er levende,

og jeg har funnet Nirvana. Og hvis jeg har

funnet Nirvana og fremdeles er i live, da kan enhver

som er levende finne Nirvana." Og jeg så for meg en verden

fylt med skjønne, fredelige, medfølende

kjærlige mennesker som visste at de kunne komme til

dette stedet når de ville. Og at de med hensikt kunne

velge å gå til høyre i den venstre

hjernehalvdelen og finne denne freden. Og så

innså jeg hvilken enorm gave denne erfaringen

kunne være, hvilket glimt av innsikt den kunne gi,

i hvordan vi lever livene våre. Det motiverte meg til å bli frisk.

To og en halv uke etter blødningen

gikk legene inn og fjernet en blodklump

på størrelse med en golfball, som presset på språksenteret.

Her er jeg sammen med mamma,

som er en sann engel i livet mitt. Det tok meg åtte år å bli fullstendig frisk.

Så hvem er vi? Vi er livskraften i universet,

med manuell behendighet og to kognitive sjeler.

Og vi har styrke til å velge, fra et øyeblikk til neste,

hvem og hva vi vil være i verden.

Her og nå kan jeg gå inn i

bevisstheten til høyre hjernehalvdel, der vi er.

Jeg er livskraften i universet.

Jeg er livskraften til 50 billioner vakre

molekylære genier som utgjør meg, i ett med alt som fins.

Eller, jeg kan velge å gå inn i bevisstheten til

min venstre halvdel, der jeg blir et enkeltindivid,

en gjenstand. Adskilt fra strømmen,

adskilt fra deg. Jeg er dr. Jill Bolte Taylor:

intellektuell, neuroanatomiker. Dette er "vi" som er inni meg.

Hvilken ville du valgt? Hvilken velger du? Og når?

Jeg tror at dess mer tid vi tilbringer

med å reise i den dype, indre freds krets

i den høyre hjernehalvdel, dess mer fred kan vi

projisere ut i verden, og dess fredeligere vil planeten vår bli.

Og det var en idé jeg syntes det var verdt å spre.