Forsvarstale for likestilling | Abnousse Shalmani | TEDxParis

Dette foredraget ble holdt under et lokalt TEDx-event og ble arrangert uavhengig av TED-konferansene.

Abnousse Shalmani ble født i 1977 under revolusjonen i Teheran i Iran. Da hun var åtte år gammel flyktet familien derfra til Paris. Hun har studert historie og litteratur og jobber som journalist, produsent og regissør av kortfilmer. Hun skriver også manus, både dokumentar og fiksjon. I 2014 ble drømmen oppfylt da hun ga ut sin første bok "Khomeiny, Sade og meg".

Fy faen jævla dritt.

Faen ass, satan, dritt.

Det er ikke så fint, eller hva,
banneord i munnen på en kvinne?

Det er det alle foreldre sier
igjen og igjen til sine døtre.

"Slikt gjør ikke unge piker.

Det er ikke pent."

Kanskje.

Men jeg, derimot, synes
alle disse banneordene,

disse "manneordene" i kvinners munn,

er helt nødvendige.

Som Madeleine Pelletier,

Frankrikes første kvinnelige psykiater,

sa i 1905, tror jeg det var:

"Å fjerne kvinners undertrykkelse
må skje ved å fjerne

koketteri, tilbakeholdenhet,
overdrevet skamfølelse,

søtladenhet av tanke og språk".

Aldri mer vil jeg høre:

"Slikt gjør ikke ei jente!"

Man må sitte på riktig måte,
men det har ingen verdens ting

å gjøre med å være jente.

Det er bare høfligere.

Man må unngå å heve stemmen,
men ikke fordi man er jente,

men fordi man ikke blir hørt
om man skriker.

Aldri mer vil jeg høre
en far tale til kulissene

om at den første mannen som
nærmer seg dattera, blir halshugd,

mens han gleder seg over
sønnens mulige erobringer

av kvinnerasen.

Ei heller vil jeg høre ei mor som,

for å berolige sønnens
følelsesutbrudd, sier:

"Du skal vel ikke sitte her og
grine som ei jente?"

Hvorfor ikke?

Vi må slutte å essensialisere unge jenter.

Vi må slutte å la stereotypiene
avgrense hvem de er.

Hvorfor skulle vi gjøre det?

Kanskje for å gi dem
muligheten til å velge,

til å velge å bli frigjort

uten å måtte gå via den obligatoriske
båsen med såkalte "feminine" egenskaper

som ømhet, fromhet,
omsorg for andre, forførelse

eller til og med det å være mor.

Ei gutteaktig jente

er ofte ei vellykket jente.

Jeg ble født i Teheran
under den islamske revolusjonen.

Jeg var så heldig å vokse opp
i en ateistisk familie.

Etter den khomeinistiske revolusjonen

ble det obligatorisk for
alle kvinner å gå med slør,

unge jenter inkludert.

Jeg husker da de dekket meg til i svart.

Første skoledag, jeg var seks år gammel.

Jeg ville ikke ha på meg hijab.

Jeg skrek, jeg gråt,
jeg tråkket på sløret.

Uten hell.

Til slutt ble jeg nødt til å
reagere på en annen måte.

Som det barnet jeg var,
viste jeg rumpa mi.

Ja, jeg gjorde det hver dag
da det ringte inn.

Jeg tok av meg sløret, samt
antrekket som hørte med,

for å styrte ut i skolegården

med stumpen bar,
fulgt av ravnekvinnene

som snublet i chador-kappene sine.

I en alder av seks år var dette
en svært morsom forestilling.

Jeg startet også en hemmelig
dansetropp på toalettene på skolen

for å danse koreografiene
fra West Side Story.

Den videoen sirkulerte
på det svarte markedet.

Da vi ble tatt på fersken,
(man blir alltid tatt på fersken),

forsvarte jeg meg ved å si
at vi planla en musikalforestilling,

noe som øyeblikkelig førte til
at foreldrene mine ble innkallet.

Skolens rektor,

ei forferdelig dame som aldri smilte,

ga dem nummeret til en djevleutdriver.

Foreldrene mine lo godt av dette.

Jeg lo også, da jeg forstod
hva en djevleutdriver var.

Årene gikk under min barndoms slør.

I løpet av disse årene
ble jeg i stand til å forstå

min fysiske, barnslige reaksjon.

Sløret seksualiserer kvinnekroppen.

Ved å dekke til kroppen
bygges det opp et begjær.

Til sammenligning var
min barndoms nakne stump

helt uskyldig.

Det er absurd å tro
at sløret beskytter kvinnen.

Det gjør henne mer sårbar
og skaper et hierarki av kvinner

fra den prektige som går med slør
til ludderet som nekter å gå med det.

Tall fra Egypt er forvirrende.

92 % av kvinner der går med slør,

og 96 % opplever å bli tatt på

på gata.

Det er en vits i Kairo om at
de fire resterende prosentene

ikke var hjemme den dagen
undersøkelsen ble gjennomført.

Jeg vil ikke være et offer.
Jeg vil ikke være konstant i fare.

Jeg er lei av å bli redusert
til en seksualisert kropp.

Og slik har det vært
veldig, veldig, veldig lenge.

Før var det korsettet og ekteskapet

som hindret kvinnekroppen

i å bevege seg fritt.

I dag er det sløret

og helliggjørelsen av jomfrudom

som hindrer det.

Det helt vesentlige, mener jeg,

for kvinner, for alle kvinner,

er å ha eierskap over egen kropp,

for å ta tilbake rettighetene.

Jeg gjentar ofte for meg selv,
for aldri å glemme,

det Madame de Saint-Ange sier
i "Filosofi i soverommet"

av Marki de Sade:

"Kroppen er din, og bare din,

det er bare du i hele verden
som har rett til å nyte den

og å få orgasme når du lyster."

Er det ikke vakkert?
Det er Sade.

Helt siden greske kvinner
hadde egne rom bare for seg

inne i huset - som en dobbel
beskyttelse for kvinnekroppen -

kan hele historien om
kvinners frigjørelse

leses på tvers av utviklingen
av kvinnekroppens plass

både i det private og offentlige rom,

utviklingen fra usynlig til synlig.

Arbeid, stemmerett, seksuell frihet,

alt det skjer i det offentlige rom.

Likevel fortsetter vi å oppdra jenter

til å frykte det som er på utsiden.

Man lar gutter leke ute,

men jentene, de blir isolert inne.

Ifølge VHO

er en tredjedel av verdens kvinner

ofre for fysisk og seksuell vold.

For flertallet utøves det av partneren.

På innsiden.

En fjerdedel av amerikanske kvinner
blir utsatt for vold i hjemmet.

Alltid på innsiden.

I Frankrike, ifølge statistikken til

Rådet for likestilling
mellom menn og kvinner,

var 83 000 kvinner,
mellom 2010 og 2012,

ofre for voldtekt
eller forsøk på voldtekt.

83 % kjenner voldtektsmannen.

Bare 11 % tør å anmelde det.

Hvis de ikke tør,
er det fordi de føler seg skyldige.

Og hvis de føler seg skyldige,

er det fordi oppdragelsen og miljøet

bidrar til denne skyldfølelsen.

Filosofen John Stuart Mill
- det trengs alltid en filosof -

konstaterte det allerede i 1851,

da han erklærte at alle kvinner

blir oppdratt fra barndommen av til å tro

at den ideelle karakterstyrken
er den motsatte av mannens.

De blir lært opp til å ikke selv ville,

til å ikke styre seg etter sine lyster,

men til å underkaste seg.

Det er denne underkastelsen
jeg kjemper mot.

Systemet jeg kjemper for

er et likestilt system.

Det handler ikke om et matriarkat,

som ikke vil løse noen problemer, men
bare reprodusere de samme mekanismene.

En kvinne er ikke mer verdt enn en mann.

Hun er like mye verdt.

Hvordan kan vi innføre likestilling?

Nei, for å være helt ærlig og oppriktig,

er det dritvanskelig.

For hvis alt begynner i hjemmet,

så fortsetter det på skolen.

Husk at to tredjedeler

av de 775 millionene analfabeter i verden

er kvinner.

De andre, alle de som er
så heldig å få gå på skolen,

er gjenstand for det professor
Claude Steele ved Stanford

kaller "stereotypiens trussel",

som virker som en selvoppfyllende profeti.

I grove trekk, fordi kvinner
tror de er dårligere i matte,

ender de opp med å bli det.

I Frankrike spurte to forskere
i sosialpsykologi,

Isabelle Regnier og Pascal Huguet,

454 elever i femte- og sjetteklasse

om å lage en figur

som blander trekanter og
firkanter i ulike farger.

Da øvelsen ble presentert
som en tegneøvelse,

klarte jentene det bedre enn guttene.

Men da det ble presentert
som en øvelse i geometri,

var guttene systematisk bedre enn jentene.

Det er hjerteskjærende, trist,
beklagelig, tragisk.

Like hjertekjærende, trist,
beklagelig og tragisk som

Harvards rektor
Larry Summers bemerkninger

i 2005 om at

"kvinners fravær blant store matematikere

har en sammenheng med
biologiske fenomener."

Og det fortsetter:

"Kvinner har et iboende
anlegg for matematikk

som er svakere enn mannens".

Ja da, ja da.

Men denne gangen har
fortellingen en lykkelig slutt.

For det er nettopp en kvinne,
av iransk opphav,

Maryam Mirzakhani,
uteksaminert ved Harvard,

som gledelig stopper kjeften
på ham i 2014,

ved å bli den første kvinnen som
mottok den prestisjefylte Fields-medaljen.

Det er slik vi nærmer oss likestilling

ved å legge frem bevis
gjennom vår kompetanse,

vilje og ambisjon.

Men for å komme dit,
må vi snu om på ting.

Og for å snu om på ting,
må vi se på verden med nye øyne.

I Teheran hadde jeg spurt
religionslæreren min,

som aldri så på oss,
"oss jentene",

hvorfor jeg måtte gå med slør.

Han hadde svart kortfattet:

"Fordi dere kvinner
er farlige objekter".

Det var så klart et foraktelig svar,

men også reddende:

Jeg er åtte år og så skremmende?

Med mitt hår, mine håndledd,
mine verdiløse ankler,

skremmer jeg en så mye eldre fyr?

Har jeg superkrefter eller?

Har alle kvinner superkrefter?

Den dagen bestemte jeg meg
for å beholde mine superkrefter

for aldri mer å bli
redusert til et objekt.

Det er slik jeg begynte

å se på verden med nye øyne

ved å være et subjekt.

Som subjekt,
for å realisere seg som subjekt

trenger vi vår hukommelse og vår historie.

Da jeg kom til Paris,
forventet jeg å ankomme

Simone de Beauvoirs land.

Jeg forventet å støte på
Simone de Beauvoir-er overalt,

det hadde faren min lovet meg,

både i livet og bøkene.

Men de var der ikke.

De var isolert, de gikk med slør.

I dag er Olympe de Gouges

og Erklæringen om kvinnens og
borgerinnens rettigheter

på pensum.

Men hvor er de andre?

Alle de som kan være referanser

og tilby oss muligheten til å velge -
den berømte retten til å velge.

Hvor er Hubertine Auclert,
den første franske kvinnen

som kalte seg "feminist"
som satte i gang en skattestreik

med det geniale slagordet

"Jeg stemmer ikke, så jeg betaler ikke".

Hvor er Jane Dieulafoy

som krysset Persia
i 1881 og 1882

og bidro vesentlig til studiet av

det antikke Persia og
opprinnelsen til vestlig arkitektur?

Bare ta en tur til Louvre for å se

at det er et rom oppkalt etter henne der,

og det var forkledd som mann

at denne opprørske dama
mottok Æreslegionen

på en tid da forkledning var forbudt.

Hvor er Marguerite Durand,
feminist og fagforeningskvinne,

skribent og journalist,
som suksessrikt startet opp

den første avisen for kvinner, La Fronde,

ikke bare skrevet, men også trykket

og levert av kvinner.

Det handlet mer om

internasjonal politikk og økonomi

enn om matlaging og mote.

Hvor er det blitt av
alle disse utrolige kvinnene

som kan vekke en lyst i oss
til gå videre, gå ut av

det fordømte glasstaket
som har knust oss

i generasjoner?

I dag, like mye som før, er det
en opplysningsfiendtlig holdning

som går løs på kvinner,
kroppen og rettighetene deres.

I dag, like mye som før, trenger vi

opplysning for å kjempe.

Ikke for å forsvare oss, men for å kjempe.

Opplysning handler om å tråkke
på arven vår som bare er

summen av våre fordommer.

Opplysning handler om
at frie og selvstendige

menn og kvinner som er
i stand til å tenke kritisk,

drøfter og tenker

for å ødelegge det fengselet
vi blir født inn i,

på grunn av kjønn og sosiale forhold.

Opplysning er en oppfordring
til å være ulydig.

Ulydighet begynner

med banneord i munnen på kvinner,

og lærere som oppfordrer jenter

til å gå videre med matte.

Det er fedre som ikke frykter

sine døtres seksuelle frihet,

og mødre som kjemper
for å sende dem på skolen

og holde dem der.

Ulydighet er det første steget
i vår revolusjon.

Takk.

(Applaus)